Så kom påsken endelig og det skulle fiskes full fryseren (helst). Turen gikk til Skjørafjorden, for der er det noen ganger masse å hale opp. Vi dro tosdag morgen og putret for motor i motvind det meste av turen. Dvs, uti fjorden dro vi opp genoaen og seg sakte utover. Plutselig hørte jeg noe på VHF’en, men enset ddet ikke – sjelden det er meg de vil noe. Nytt anrop: Ariel Ariel… Ariel svarer, sa jeg. Dette er hurtigruta og vi passerer deg om syv minutter, hvilken side ønsker du at vi skal gå på? Øhhhh, det må nesten du avgjøre, var mitt svar. Da går vi på babord side, så får du seile i fred. Takk repliserte jeg.
Maken til hyggelige folk, tenkte jeg og var litt forlegen. Jeg la Ariell 10 grader til styrbord og slapp dem forbi.
Noen fine stunder i løpet av påsken

Vi kom til Stokkøya i det det ble mørkt, og derfor la vi oss på båtforeningens marina. Kjempefint sted. Hadde ment å gå til Kuringen i Stokksundet, men det fristet ikke i mørket.
Dagen etter stoppet vi under brua og dro en stor torsk, middagen var sikret. Vinden gjorde imidlertid at det var håpløst å ligge stille, så vi dro inn i Skjørafjorden. Der pleier det å være noenlunde, med fjell på alle kanter, men ikke i dag. Retur tilbake til Kuringen, med litt prøvefiske underveis. Null utbytte.
Fersk torsk er noe av det beste vi vet, så stappmette gikk vi til køys.
Neste dag var det tur for hjemreise etter en liten stopp på Stokkøya og besøk av datter Hege. Sørover var det 10-12 m/sek i vind og vi dro opp. Grudde meg faktisk litt, siden det ikke har vært noe seiling i vinter. Det gikk imidlertid veldig bra, og vi begynner å få taket på skuta. Karin rever alene, styrer alene og vi skjønner begge mere og mere av seilingens hemmeligheter.
Neste post på programmet må bli litt sikkerhetsøvelser. Det hjelper lite å kunne det i teorien, hvis amn feiler i “pjaksis”.
Påsekaften ble feiret med lammerlår og improviserte fløtegratinerte poteter. “Tru vi æt øss uttur båta snart”. Begge liker god mat og det er ikke mangelvare ombord hos oss.

Image Thumbnail

Øverst: På tur innover Trondheimsleia. Har nettopp løyet etter 18 m/sek vind, rett i mot.

Nederst: Karin klar for landgang på Rauberg, Stadsbygd, Sandbakken Marina.

Siste dag ble vi “tvunget” til å seile helt inn til Grilstad, pga dieselmangel. Ha ha, mangle diesel på en seilbåt du liksom, skal man ikke seile hele tiden da — joda.